Fortsettelse....

Selve øya Santorini er halvmåneformet... på den ene siden slak og bakkete, på den andre er det høye bratte klipper. Ikke så rart med tanke på at dette er krateret til en vulkan som ligger under havet inne i den halvmåneformede sjøsiden.

Vulkanen er relativt aktiv og det er ikke så lenge siden det dukket opp nye småøyer ute i sjøen.

Etter å ha trasket i oppover i smale gater i Pyrgos, er det pause noen minutter for å fylle opp med kalde vannflasker på en liten butikk før vi kjørte langs fantastiske klipper videre mot Imerovigli.

Veien går via Fira som er hovedstaden på øya - som sikkert hadde bedre sjoppingmuligheter enn man finner i små turiststeder som Kamari. Bussen kjørte gjennom Fira uten å stanse, men øya er liten så det tar nok ikke mange minuttene å kjøre dit om man ønsker å sjoppe litt.

Landsbyene er nesten grodd sammen langs veien så det er umulig for den som ikke er kjent å se når den ene stopper og den neste begynner :)

På klippesiden av øya har de gale menneskene bygget landsbyer i fjellsidene - veldig vakkert, men etter min mening må de være totalt spett gærne - det er jo jordskjelvland! Guiden fortalte om en av byene vi passerte at den hadde ramlet i havet etter et jordskjelv, men at de hadde bygget den opp igjen.... er ikke det tegn på at de er spett gærne vet ikke jeg ;)

Imerovigli ble neste stoppested... en av landsbyene bygget på klippekanten, små stier og trapper bygget i klippeveggen og ørsmå hus som basker i sola på fjellveggen. Det er veldig velholdt og luksushotellene ligger tett i tett. Tomteprisene er høye noe som nok skyldes en del pengesterke utlendinger som kjøper seg feriested her.

Vi tasser langs de solbada stiene og jeg ser vakre blomsterdekorasjoner som tyder på at dette er et populært bryllupssted. Det må være et vakkert sted å holde bryllup!

Guiden ledet oss frem til et utsiktspunkt, rett ved siden av en kirke der det strømmet ut duft av røkelse og vi kunne høre presten messe og de fremmøtte synge med gjennom en åpen dør. Det var et blaff av en fremmed måte å ha gudstjeneste på - og noe helt annet enn å se kirkene uten folk i!

Dessverre valgte guiden å fortelle om øya med høy stemme på utsiktspunktet, noe som sikkert forstyrret dem innenfor - det eneste jeg hadde å utsette på guiden på turen.....

Et nydelig sted dette... det sies at de fleste postkort fra Hellas prydes med bilder fra Santorini - noe som ikke er vanskelig å tro på. De blå kuplene fins på utallige kirker og blåmalte dører og vinduer pryder stort sett alle hus. Og klippene gjør sitt til at utsikten tar pusten fra deg.

Siste landsby på rundturen er Oia... som er kjent for sin vakre solnedgang. Det første på programmet er å finne litt mat... det begynner å bli sent på ettermiddagen og timer på tur gjør at man må ha litt påfyll. Vi slippes løs på egenhånd uten guide og jeg finner en tortelini med ostesaus og skinke nytes med en øl på en takrestaurant.... utsikt til hav på alle kanter og sola endres fra hvit og skarp til gyllen og gul i langsomt tempo. Hele kroppen sukker av velvære - god mat i nydelige omgivelser og en leskende øl på toppen - ren nytelse!

Etter at maten er fortært trasker jeg i gatene på jakt etter fine fotomotiver som ingen ende vil ta. Små morsomme butikker og restauranter langs veiene, Oia er kjent som et kunstnersted og det vises på utstillingene langs gatene. Skulle gjerne hatt uendelig med tid til å ta bilder her, og ikke minst kunnskapen nok til å ta proffe bilder. Etterhvert begynner det å samle seg folk som skal se solnedgangen i alle gater.

Å finne den perfekte plassen å stå er ikke så enkelt, folksomt over alt. Men å se på alle som samler seg er morsomt, det kakles på alle mulige språk og folk fra alle kanter av verden stimler sammen med fotoapparatene sine.

Endelig så skjer det alle har ventet på og sola går ned, tusenvis av bilder blir tatt, det er ikke så lett å tagode bbilder av sol som går ned som man skulle tro. Den fine turen rundt øya avsluttes med å se sola bli slukt av havet - og i et glimt er det helt forståelig at folk laget alle slags historier om guder som dro sola over himmelen når man ser sola forsvinne brått i vannet:

Når solen har forsvunnet er det på tide med en rolig busstur i mørket tilbake til Kamari. En deilig, men slitsom dag er over!

Noen dager senere la jeg ut på en ekspedisjon til Ancient Thira - en ruinlandsby på toppen av klippen bak Kamari... men det er en helt annen historie, og ikke riktig så vellykket :)

Damer med høydeskrekk bør avholde seg fra å klatre på klippekanter i liten storm....

Alle bildene og flere finnes i flickr albumet mitt - bare klikk på et bilde så kommer du dit!

Nok en Santoriniblog

Omtrent det første jeg gjorde da jeg kom frem var å jakte rundt etter en Apollo guide... hadde på forhånd sett meg ut en utflukt jeg hadde lyst til å være med på og siden den gikk på mandag måtte den bestilles raskt.

For 20 Euro fikk jeg billett til Santorinis landsbyer!

Og etter noen timer på stranden om morgenen var det på tide med tur... en busslast med nordmenn og svensker. Guiden var en hyggelig ung svenske... jeg var skeptisk etter fjorårets turguide, men kompisen klarte seg utmerket forutenom på et punkt som jeg skal fortelle om senere :)

Første stoppested var Panagia Episkopi, den eldste kirken på øya. Santorini har som alle steder i Hellas en høy tetthet av kirker... det sies at det er en for hver dag i året. Panagia Episkopi lå oppe i en fjellside og gårdsplassen var full av vakre pelargonium og store potter med basilikum og andre krydderurter.

Selve kirken var ikke hvitkalket, sånn som stort sett alle bygg på hele Santorini.

Og bygget var pittelite, noe som ble mer forståelig av forklaringen om at man i greskortodokse kirker ikke sitter når man går til gudstjeneste.

Kirken var fullspekket av gamle ikoner og andre dekorasjoner.

Det føles litt som helligbrøde å velte inn i en kirke for å ta bilder, men her var de ganske proffe og tok inngangsbilletter for å komme inn.

Neste stoppested var Mesa Gonia, en landsby i bakkene overfor Kamari som ble rammet av jordskjelv i 1956. Byen ble lagt i ruiner og stort sett bare kirken har blitt gjenoppbygd etter jordskjelvet. Årsaken er at grunnforholdene på stedet ikke er stabile sånn at et nytt jordskjelv kan lage like store skader. Landsbyboerne flyttet ned til Kamari og ble innkvartert i brakker til de fikk startet på nytt igjen:

Mesa Gonia står igjen som en spøkelseslandsby...

Å vandre rundt i varmen i de smale gatene her får en til å tenke på hvilket liv folk hadde - husene er minimalt store og årsaken til at det "bare" gikk 65 mennneskeliv tapt da skjelvet inntraff var at folk var ute på markene og jobbet. Neppe et enkelt liv her i de tider.

Oppover gikk det til neste by, Pyrgos... man må beundre de handlekraftige sjåførene som klarer å manøvrere de store bussene gjennom de smale og svingete gatene. I Pyrgos som er den høyest beliggende landsbyen på øya, trasket vi opp trapper og smale smug til ruinene av en festning på det høyeste punktet i byen. På veien opp møtte vi esler som brukes til å frakte ting opp og ned i de trange gatene. Små hus som fattige har bodd i og store herskapsboliger lå langs veien. På toppen blåste det dessverre blåste mye sand, så jeg hadde øynene fulle av sand og fikk ikke tatt så mange bilder som jeg kunne ønsket....

Dagen var litt disig, ikke helt optimalt for utsiktsbilder.

Fortsettelse følger.......

Feriestemning.

Å dra på tur gir en egen stemning... av forventning... av nye lukter... opplevelser og inntrykk.

Starte tidlig en lørdagsnatt... kjøre gjennom byen når alle andre er på vei hjem fra fest for å rekke et fly. Den lille nervøse stemmen i magen når man skal sjekke inn - har jeg husket alt?

Venting på flyplassen, heldigvis så er alt i rute siden vi sikkert er første fly som skal avgårde denne morgenen klokka 6. Ombord er det alltid like spennende hva slags rart de skal servere, om forhåndsbestillingen er klar, hvor man skal sitte...

På Comfortklasse er drikke inkludert så selv om klokka bare er ni blir det hvitvin til maten - varm mat for oss i særklasse;)

Kapteinen opplyser at klokka må stilles frem når vi lander for her er vi på annen tid... ferietid! Dørene til flyet åpnes og den varme fuktige lufta strømmer inn... det er et annet land og et helt annet klima.

Bitte liten flyplass - ingen som orker å sjekke om vi nordmenn skulle finne på å ta med en liter for mye sprit, vi ville vel være straffa nok med prisen likevel.

Bussen forlater deg en bit unna hotellet... bagasje dras over steinlagte veier. Steiner som er glattpolerte av slitasje. Det renner svette på ryggen av den uvante varmen... sort langbukse og genser er for mye i 30 grader.

Hotellrom... endelig... føttene kan slenges opp på kritthvite laken og hodet kan hvile en stund fra duringen og det kjennes plutselig lenge siden kl 0300 om natten...

Etter hvilen må man ut å undersøke... nye inntrykk. Lang gate langs stranden, hotellet er 5 meter unna en lang, mørk strandstripe med svarte runde småstein som er polert etter at vulkanen har spyttet dem ut.

Promenaden består av små minimarked med bruskjølere, postkort og solkrem, og restauranter som serverer frokost lunsj, middag, iskremer og øl.

Doven stemning - lite ungdom som skal feste, mange par i varierende alder, mange familier med barn fra spebarnsalder til tenåringer.

Santorini har en vind som kjøler og gjør at varmen ikke er så intens og at det ingen steder lukter den spesielle duften av kloakk og søppel som er så typisk i middalhavslandene. Nesten så man savner den... men bare nesten....

Tidlig morgen og duften av solkrem... faktor 20 til blek norsk hud og 50 på nese og panne. Sekk med håndkle, vann, solkrem, et lass med bøker og en ipod. Nesen i retning stranda...

Den beste plassen er på en solseng under en parasoll på rekken som er nærmest vannet... uhindret utsyn til bølgene som skyller inn over.... musikk på øret, bok å lese.... ren, pur, luksus av tid til å nyte!

Når varmen plager er en dipp i vannet godt... det gir kjølig lindring, men vinden forhindrer at man blir for varm.

Ferie er deilig! Stemning, frihet til å gjøre det man vil når man vil!

Yummm!

En av de store gledene i livet er å spise god mat... livet ville vært fattig om jeg mistet evnen til å smake. Subtile smaker av kanel, kardemomme eller anis... rivende sterke smaker av løk, hvitløk, chili og ingefær. Alt er med på å gjøre mat til en opplevelse.

Her i huset er det derfor mye mer krydder i bruk enn i vanlig norsk tradisjonsmat - selv om smaken av gode råvarer i kjøtt, fisk og grønnsaker også bidrar til stor matglede!

Jeg leser oppskrifter og ser fort om dette blir for mildt for vår smak - står det en båt hvitløk er det altfor lite til at jeg syns piffen blir spenstig nok. Man venner seg til sterke smaker.

Som jeg har skrevet om før har jeg vært på Santorini på ferie en uke - og smakt meg gjennom både nye retter og gamle kjenninger. Maten gir en egen opplevelse av et nytt sted - og denne gangen var jeg riktig heldig! Selv om jeg trakk ned til stranda og spiste på restauranter som nok kvalifiserer til turistfeller så fikk jeg utrolig nydelig mat! I fjor var jeg på Kreta og må ha vært utrolig uheldig for jeg kan ikke huske noe godt jeg spiste der... det var mest spesielt... Jeg husker i alle fall å ha spist indisk mixed grill tandori med geitekjøtt i - rimelig _ram_ i smaken.

På Santorini spiste jeg nydelig gresk mat hver dag - deilig tzaziki med god fet yoghurt, agurk, hvitløk og et hint av fersk dill:

Med fersk varmt brød til kan man spise dette til man dåner! Prøvde også fava a'la Santorini som viste seg å være en tykk mos av gule splitterter, med en litt søtlig smak, toppet med mørkstekte løkringer som var tillsatt noe sursøtt. Skikkelig deilig!

Souvlaki er kjøtt grillet på spyd - kjempegodt med litt sitron og grønnsaker til. Alt kom rett fra grillen og på kvelden kunne jeg sitte på verandaen, med et glass vin og ei bok og kjenne den gode duften av mat på grillen.

Og de gode tomatene! De er en opplevelse i seg selv - i en gresk salat eller på et stykke brød med ost! Tomater smaker helt annerledes når de har fått modne i sol og fri luft rundt Middelhavet. Noe helt annet enn drivhustomat som har blitt plukket mens de var grønne og modnet mens de var underveis i kasser til en butikk.

Stifado... en gryte med kjøtt og løk som stekes i ovnen med litt tomater, hvitløk og et hint av kanel i sausen. Toppet med poteter... og med en kald øl til! Himmelsk! Kleftiko - lam med grønnsaker stekt i folie til kjøttet er så mørt at det faller fra hverandre når du tar i det med gaffelen. Da kjennes det perfekt ut å kunne nyte de gode smakene med utsyn til strand, hav og himmel med en kjølende vind i lufta.

Når middagen er unnagjort er vin på verandaen deilig - med følge av gode olivener og en god bok. Vinden blåser i palmene og man hører raslingen av bladene og bølgene mot stranden. Perfekt!